JavaZone 2026: AI overalt, og motvektene som traff best

4. september 2026

TL;DR: To dager på Nova Spektrum: AI i annethvert foredrag, men motvektene traff best: Gormans forsvar for det negative rommet og Heggelund Hansens påminnelse om at vi gjør ting vanskeligere enn de trenger å være. Pluss topp 5 fra ønskelisten og fire ønsker til neste års program. Innlegget er laget med KI, skrevet fra mine egne notater og vurderinger.

Les også: Jeg dro på JavaZone uten laptop, om verktøykjeden som førte notatene.

Med etter hvert ganske mange JavaZone-konferanser bak meg er den fortsatt på mange måter årets høydepunkt: spennende og variert program på sju parallelle spor, topp mat gjennom hele dagen fra matbodene, og hyggelig å treffe igjen kjentfolk og kolleger fra JPro. AweZone på onsdagen leverte også, med et forrykende, timelangt Matoma-show fra klokka 21.

Faglig var det umulig å ikke legge merke til mønsteret: AI gikk igjen i en stor andel av foredragene. Jeg fulgte den tråden med vilje, men det som traff best, var like ofte motvektene.

AI-tråden

Dagen min på torsdag startet og sluttet i hver sin ende av den: Einar Ingebrigtsens «Event Sourcing: The Only Sane Way to Run Agentic Systems» argumenterte for at logger og CRUD-databaser viser hva som skjedde, men aldri hvorfor, og at man ikke kan stole på et agentisk system uten å vite hensikten, årsakssammenhengen og hvem som godkjente endringen. Virkelig interessant, og ærlig om hvorfor event sourcing likevel knapt finnes i produksjon.

Grepet hans med å gjøre agenter til teammedlemmer med egen identitet i eventstrømmen er den mest konkrete oppskriften på agent-etterrettelighet jeg har sett. Det slo meg at Henrik Knibergs SmidigDig-keynote om Abundly fra i mai er den andre halvdelen av samme tanke: der er agentene allerede teammedlemmer med navn, egne ansvarsområder og retrospektiver på seg selv, mens menneskene beholder siste godkjenning. På en måte to svar på samme spørsmål: Hva skal til for å stole på agenter som handler i systemene våre? Kniberg svarer med organisering, Ingebrigtsen med arkitektur.

I den andre enden av dagen: Ricki Sickengers «Retro Meets AI», underholdende om å bygge retrospill med Claude på tvers av førti år med teknologi. Mellom de to: en ønskeliste som este ut, for AI-foredragene sto i kø. Mer om den under.

Motvektene

Christin Gormans «The positive value of negative space» ble foredraget jeg tok med meg hjem. Kode er en forpliktelse, ikke en eiendel, og det vi bevisst ikke lager, har egenverdi. Eggeskilleren er lakmustesten (skallet gjør jobben), og «Christins lov» sier at uansett hvor godt du skriver koden, vil nestemann ville skrive den om. At hun landet kritikken midt i AI-bølgen (mer kode enn noensinne, «looks good to me» på digre PR-er) gjorde den bare mer treffsikker. Underholdende levert, som alltid.

Robin Heggelund Hansens «We’re making this a lot harder than it needs to be» spilte på samme streng: MTP (Minimal Technical Product), tapt enkelhet, HTMX for mindre JavaScript og et nøkternt pro/kontra om microservices. De to foredragene sammen var konferansens egentlige røde tråd for min del: kunsten å la være.

Innimellom

Mellom ytterpunktene fikk jeg med meg mye som verken var AI-tråd eller motvekt. Cay Horstmann ga en ren Java-prat om dataorientert programmering og pattern matching: sealed interfaces, records og exhaustiveness-sjekk, og et klart råd om når DOP passer og når OOP fortsatt vinner. Interessant, smalere enn først antatt. Hafsa Elkam og Johannes Brodwall fortalte politiets moderniseringshistorie som en dialog mellom «smidig byråkrat» og «teknologitrollmann»: nytt og gammelt system mot samme data, brukere som tok det nye i bruk på egen hånd, uten opplæring («brukerne elsker uferdige systemer»), og prinsippet om å bygge den nye vingen før man tar av den gamle. Rundt 96 prosent av oppdragene går nå i de nye operative løsningene.

Onsdagskvelden hørte historiene til. Anders Norås fortalte om Ted Nelson og Xanadu, hyperteksten som kunne gitt oss en rikere web med toveislenker, transklusjon og kreditering, men der det eneste Nelson krediteres for, er tilbake-knappen. Og med en tankevekkende hale: Xanadus siteringsmekanismer kunne løst dagens etiske floker rundt generativ KI. Rett etterpå rundet Eivind Vea av dagen med røverhistorier fra 80- og 90-tallets hackerkultur: phreaking, wardialing, demoscene og verdens første DDoS med pizza som angrepsvektor. Fantastisk underholdende, og med mye gjenkjennbart for min egen del. Torsdagens pusterom var Heis.fm LIVE, en podcast-innspilling fra scenen med Erik Bakstad og Ivar Conradi Østhus som gjester, akkurat den typen avbrekk et konferanseprogram trenger.

Hvis du bare skal se noen få opptak

Ønskelisten min endte på 34 foredrag. De fem jeg anbefaler først, valgt fordi de spinner videre på trådene over:

  1. Let’s create a tiny LLM library together (Johannes Bechberger): LLM-klient, tool calling og en liten kodeagent live, uten 100 MB rammeverk.
  2. 50 tips på 60 min – bli bedre med AI-agenter (Kjetil Jørgensen-Dahl): konsentrert agent-praksis fra Telenor.
  3. Trust, But Verify: Skill-Driven Development (Totto): «bygg systemer rundt frykten din», tester og kunnskapsgrafer som gjør at agentene ikke kan jukse.
  4. My Year with Claude: Building Midimeria (Øyvind Løkling): ett år med autonome agenter på hobbyprosjekt, med ærlig regnskap over kognitiv gjeld.
  5. Hvordan logger kan felle en Nav-direktør (Trond Arve Wasskog og Audun Fauchald Strand): historien bak direktøravgangen og opprydningen i Nav.

Alle notatene, med lenker til opptak etter hvert som de publiseres, ligger på JavaZone 2026-siden i konferansenotat-repoet.

Hva jeg vil se på neste konferanse

2026-programmet var fullt av «slik kommer vi i gang med agenter». Neste år vil jeg ha fasiten: erfaringsforedragene fra team som har kjørt agentisk utvikling i produksjon i et år, med tall, feilskjær og det ærlige regnskapet, à la Løklings «My Year with Claude», men fra vanlige produktteam. Og jeg tror det viktige sporet blir etterrettelighet snarere enn demo: Ingebrigtsens event sourcing-tråd og Tottos «trust, but verify» peker mot verifisering, systematiske evalueringer og revisjonsspor for agenter, altså hvordan vi vet at de gjør rett, ikke bare at demoen gikk bra.

Så håper jeg på flere historier fra offentlig sektor. Politiets modernisering og Nav-fortellingen var blant konferansens beste. Samfunnskritiske systemer har en fallhøyde og dilemmaer ingen SaaS-demo kan matche. Og til slutt: vern om det som ikke handler om AI. Norås om Ted Nelson og Vea om phreaking hadde null prosent AI og hundre prosent verdi. Et program som puster, trenger de smale, rare og historiske foredragene, det negative rommet, om du vil.